HOME HISTORIE NU & FREMTIDEN NEWSLETTER FOTO GALLERI BØGER & CERTIFIKATER BLIV MEDLEM BESTYRELSE MARINA MUNK VEDTÆGTER
Jesus døde ikke på korset Denne tekst er læst ind på bånd av Marina Munk. Hun fik besked om, at dette materiale skulle frigives til så mange læsere som muligt før langfredag 2005. Jeg ønsker jer god læsning, og lykke til i kærlighedens æra. Venlig hilsen Isabelle |
■ Intergalaktisk møde, m.m. ■ Rejser med Marina Munk ■ Marina's berettelse om WRO ■ Åndelige Nyheder - Del 1. Jesus døde ikke på korset - Del 2. Jesus fortæller om sit liv |
Jeg er Jesus Kristus. Jeg har kommet for å fortelle et budskap som jeg vil ha nedskrevet. Jeg vil fortelle at jeg ikke døde på korset, slik de fleste av jordens befolkning tror. Jeg vil at det som nå blir skrevet skal frem før langfredag i 2005. Jeg kaller dere sammen for å avslutte en epoke, og begynne en ny æra, hvor vi går sammen.
Først vil jeg fortelle fra den tiden hvor jeg kom opp på korset, og de surret meg fast. Det brøt ut et stort uvær. Regnet trommet ned, og himmelen hadde åpnet seg. Alle løp til sitt. Lynene slo ned overalt, og alle løp til sitt. Jeg trodde at dommedag var kommet. At min far ville hevne seg, selv om jeg visste at han var lutter kjærlighet. Jeg hang der på korset, og kunne ikke forstå at dette hadde skjedd. For prestene i tempelet i Egypt hadde lovet meg at jeg kun skulle utføre en oppgave iløpet av tre år i Israel. Og ikke at jeg skulle dø etter at den var utført. Jeg hadde valgt denne oppgaven ved å lytte til mitt hjerte. Og jeg vet at det er det riktige, å lytte til sitt hjerte. Jeg trodde at jeg ville få min elskede kvinne etter disse tre årene hvor jeg har gått rundt og forkynt kjærlighetsbudskapet til menneskene. Jeg har samlet apostlene, jeg har sendt dem ut, men jeg vet også hvilken skjebne som venter oss de neste 2000 år. For at menneske skal lære kjærlighet. Jeg har valgt i universet å representere kjærligheten, den vanskeligste oppgaven av dem alle. Det vanskeligste for menneskene er å elske seg selv som sin neste. Da jeg hang der på korset var smertene uutholdelige. Så jeg begynte å lengte etter å komme hjem til min far i himmelen. Jeg klarte ikke lengre å tenke på min elskede Mariko (annet ord for Maria), ei heller på min mor eller far, min familie og apostlene. Jeg tenkte nå kun på å komme hjem. Midt i det silende regnet som var så kraftig at det skyllet vekk mye jord nedenfor korset, så kraftig at ingen levende mennesker ville begi seg utenfor huset sitt, så jeg plutselig en flokk av de menneskene jeg kjente og elsket. De tok meg ned av korset, under store smerter. De tok også ned mine to kollegaer som hang ved siden av meg. De svøpte oss i varme lakener, som dog hurtig ble våte av regnet, for å få vår kroppstemperatur opp. De bar oss så av sted. Jeg vet ikke hvor lenge. Det silte fremdeles ned regn fra himmelen, og lynene slo ned overalt. Vinden buldret, og tordenet var øredøvende. Omsider ble vi båret om bord på et stort skip. Det tilhørte min onkel, Josef av Arimethea. Det var godt å komme inn der det var le og tørt, selv om mine smerter var ulidelige, og nesten ved å ta livet av meg. Jeg kunne høre at mine kollegaer ynket seg. De hadde jo like vondt som meg. Jeg ble salvet, og de badet mine sår i oljer og urter, og ga meg smertestillende å drikke. Varm melk med honning. De varmet meg også hele tiden med lakener som var vridd opp i varmt vann. Vi la fra kai, og jeg kunne merke at båten vippet og gynget oss av sted ut på det åpne hav. Jeg hadde så store smerter at jeg klarte ikke å ense hvor mange dager og netter som gikk. Jeg ble pleiet og passet av min elskede mor. Hun fortalte meg at min elskede Mariko ventet på meg dit vi skulle. Etter en del dager ankom vi Hellas, og øyen Kos, som den gang var et medisinsk senter. Vi la til kai i en liten tempelby som i dag heter St.Stephanos. jeg og mine to kolleger som også hadde hengt på korset ble båret i land. Vi ble lagt i et rom. Det var godt å kjenne nærværet av min elskede Mariko igjen, hun hadde ventet på meg der. De ga meg styrkende mat hver dag, og badet meg i oljer og helbredende urter slik at jeg skulle komme meg. Den ene av mine kollegaer døde, men den andre ble helbredet slik jeg ble. Etter noen måneder kunne jeg knapt klare å stå på bena, og smertene var enda uutholdelige. Jeg gikk daglig ned til et rom hvor det var hugget ut et badekar. Der satt jeg i lang tid av gangen, i helbredende oljer. Englene var rundt meg og omfavnet meg for å trøste meg for de uutholdelige smertene. Mariko og min elskede mor var også rundt meg hele tiden for å gi meg støtte. Håpet om å bli bra ble sterkere for hver dag som gikk. Etter noen måneder var jeg sterk og frisk igjen. Jeg klarte nå å gå med mindre og mindre smerter. Det var nå blitt oktober måned, og vi måtte finne oss et annet ly, for det var for kaldt for meg å være ved havet under resitueringen. Vi seilte til Askethion, et stort senter, en helligdom for medisinen. Vi bodde der inne i jorden, i boliger som var laget i stand. Der inne ble det ikke så kaldt under vintertiden. Mariko, min elskede mor og min yngre bror reiste videre til Efesus. De dro i fiorveien for å finne en bolig i nærheten av Efesus, der vi skulle bo sammen etter hvert. Mariko var i begynnelsen på en graviditet, og jeg gledet meg. Livet mitt ble allikevel som jeg hadde sett for meg. Jeg fikk lov til å få gifte meg med min elskede. Men jeg var ikke klar over at jeg før dette skulle måtte henges opp på et kors, og piskes. Nei, det hadde jeg ikke sett for meg da jeg tok på meg oppgaven med å dra til Israel. Heldigvis vet man ikke alt før det skjer. |
Jeg ble boende over vinteren i Askethion. Jeg var for svak til å bli med dem til Efesus enda. Reisen ble for lang for meg. Når det ble april, seilte jeg til Pathmos, før jeg dro videre til Efesus for å leve med mor og Mariko.
På Pathmos giftet min bror seg etter hvert med en lokal kvinne, og fikk barn med henne. Der ble han boende til han gikk over til den åndelige verden igjen. Etter hvert ble vår førstefødte født, i min mors hus, på et berg i nærheten av Efesus. Mor var veldig medtatt etter sjokket etter at hun fikk vite at jeg skulle henges på korset. Min far var allerede gått bort. Han ble igjen hos resten av familien vår i Israel . Det hadde tatt så hardt på ham at jeg ble hengt på korset, så han var for svak til å reise. Han døde i Israel etter en kort stund. Vi levde et godt liv i Efesus, men mors helse ble stadig verre. Hun led av gikt, og vintrene var ikke alltid så gode for helsen hennes. Etter ca fem år, døde min elskede mor. Det finnes et bilde av henne på dødsleiet. Det har blitt oppført ovenfor det huset som vi bodde i. På bildet kan man se min elskede far for enden av sengen. Han er eterisk. Min elskede bror står ved føttene til min mor. Jeg står med mitt barn på armen, og mitt enda ufødte barn i en sky med en engel over oss. Mariko er ikke avbildet, for denne verdens religion vil ikke vite av Mariko. De vil ikke vite av at jeg har en elskede, og at jeg fikk min elskede og to barn sammen med henne. To sønner. Den kristne kirke er en egoistisk kirke. Ikke som jeg forkynte det, men den er egoistisk. De vil ikke dele meg med andre religioner på jorden. Derfor lar de meg avlide på korset i deres fortellinger. Menneskene skal ikke tro at jeg døde på korset. De skal vite at jeg levde videre, og reiste ut i verden for å forkynne kjærligheten. Etter min mors død, reiste jeg, barna og Mariko gjennom det landet som vi i dag kaller Tyrkia. Vi reiste videre til India, og vi forkynte om kjærlighet overalt der vi kom. Mariko var fra Asia, halvt asiatisk. Mariko traff jeg som trettenåring, da jeg reiste til England med min onkels skip. Joseph av Arimitheas. Vi reiste nå mot Asia, hvor Mariko hadde sin familie. Vi bosatte oss i India, hvor vi fikk vår andre sønn. Vi reiste rundt og forkynte kjærligheten, og levde lykkelig. Årene gikk, og vi ble gamle. Historien fortsætter i 2. del. Maria snakker Jeg er Jesus mor, Maria. Kjent ved at jeg er Jesus mor. Jeg ble født i en kjærlig familie. Vi var ikke fattige, men vi var heller ikke rike. Vi tilhørte middelstanden. Da jeg var ganske ung, ble jeg forlovet med Josef. Det var et godt parti. Mine foreldre var veldig glade for dette, og det var mye kjærlighet mellom Josef og meg. Vi elsket hverandre. Josef var en del eldre enn meg, men det gjorde ikke noe. Han var en god mann, og en mester. Jeg fødte Jesus, vår førstefødte. Og ett år etter kom Johannes, som kirken aldri har akseptert var Jesus bror. Fordi jeg skulle ikke hatt flere barn ifølge dem, eller hatt noe med min mann å gjøre rent seksuelt. Prestene har bestemt dette, de vil ha religionen sin på denne måten. Men livet vårt var ikke slik som de fremsetter det. Vi levde i kjærlighet, Josef og jeg. Og jeg visste ikke at jeg skulle være med å danne grunnlaget for en religion på jorden. Jeg visste om min sønns oppgave på jorden, at han var spesiell. At han var Guds sønn i all sin utstråling. Johannes var kjærligheten selv. Jeg gjorde mitt beste, og passet mine barn og min mann. Jeg opptro mennene og pikene. Og var ganske åpen i min fremtreden. Vi var jo ikke fattige, og lå ikke under for noen. Vi gjorde hva vi skulle, og manglet ingenting. Alle elsket Jesus og Johannes, og de gikk rundt og forkynte kjærligheten til menneskenes fryd. Vi hadde mange flotte samlinger i vårt hjem. Alltid var det kjærlighet, og alltid nok til alle. Jesus ble utdannet i templene i Egypt, vi hadde mye kontakt med Egypt. Vi hadde mange venner der, og en del familie. Det kom som et sjokk på meg og Josef at de skulle henge Jesus på korset. Og vi kunne heller ikke forstå det. Han var jo så elsket av så mange. Vi trodde at de nå ville slå han i hjel, la han dø på korset. Det var et stort sjokk for oss, som preget livet vårt for alltid. Og det tok til slutt livet av Josef. Han ble svak og gammel iløpet av en natt. Når Jesus hang på korset brøt uværet løs. Og vi alle følte en slik sorg at det var i ferd med å ta livet av oss. Vi kunne ikke forstå. Vi hadde jo ikke gjort noe vondt. Hvorfor skulle vi rammes så hardt? Vi visste jo ikke at vi skulle danne grunnlaget for en religion, eller for to, i alle de tusener av år i fremtiden. Vi var jo klar over at oppgaven dreide seg om å vekke kjærligheten i menneskene, i all fremtid, og i all evighet. |
Vi så vårt snitt til å ta Jesus ned fra korset, og flyktet som Joseph av Arimethea hadde planlagt, men ikke fortalt oss om før nå. Han ville ikke avsløre den før nå, for da ville den kanskje ha blitt forpurret. Alt var planlagt og klargjort av Joseph. Flukten, ankomsten. Og han hadde anbragt Mariko i sikkerhet først. Hun ventet på oss. Alt var klart for oss når vi ankom til Kos i Hellas.
Vi var lykkelige når Jesus ble frisk igjen. Og vi var lykkelige når vi bodde på fjellet ved Efesus. Det var flott at Pathmos tok imot Johannes og elsket han til hans dagers ende. Men min helse hadde tatt slik skade av sjokket, overfarten og det kalde været på St, Stephanos om vinteren, at jeg kom meg aldri. Men jeg vet at det var meningen at jeg hurtig skulle over til den åndelige verden, slik at jeg kunne løsgjøre Jesus og Mariko, slik at de kunne dra over med deres følge, innover India, og Asia. Mariko hadde ikke sett sin familie på mange år. De skulle ikke hindres av tanken på at jeg levde alene på et berg, for da ville de hele tiden vende tilbake, og ikke kunne gjøre deres arbeid som de skulle. Vi ble mer og mer bevisste om hvorfor vi var på jorden, og hva våres oppgave var. Derfor var jeg også bevisst hvorfor jeg skulle over til den åndelige verden. Jeg var glad for å få lov til å forlate dette livet, og dermed løsrive Jesus og Mariko, samt alle de andre, slik at de kunne dra over til Asia. Men jeg visste ikke at jeg var med på å danne grunnlaget for en religion. Jeg visste ikke at jeg ville bli tilbedt. Jeg hadde jo ikke forkynt noe. Men jeg hadde sørget for mine barn og min mann. Jeg elsker jordens barn. Og det har jeg alltid gjort. Jeg har en dyp kjærlighet for menneskeheten, og for alt som Gud har skapt. Det var også min oppdragelse i oppveksten, å alltid ha kjærlighet i hjertet. For alt som er urettferdig skal man alltid kjempe imot. Noen ganger med livet som innsats. Man skal ikke være redd. Hvis man føler i hjertet at noe er urettferdig, så skal en si fra om det. Man skal lede menneskene på veien. Kjærlighetens vei. Kjærligheten vil alltid være den riktige veien, og den bor i vårt hjerte. Så selv om tusener av mennesker spotter en, og sier at det du står for er galt, så skal man si ifra om det man føler i hjertet. For det er veien til Gud. Veien til lyset. Veien til det evige liv. Og det har vi alltid visst. Og derfor, i fremtiden, i den nye æra vi går i møte, den nye æra som begynner nå, så er det kjærlighetens vei vi skal gå på. Det er den nye loven som gjelder, kjærlighetens lov. Det er mitt budskap til dere, og det viktigste budskap for menneskeheten. At nå er det kjærlighetens lov som gjelder. At nå er det kjærligheten som bringer dere videre på vinger av lys. Ikke lidelsen. Elskede venner. Elskede søstre og brødre. Nå vil jeg gjerne at dere danner en religion med meg, som det heter på jorden. Og med min mann og mine sønner. Og med alle våre søstre og brødre på jorden og i himmelen, og i alle sfærer. At dere nå rotfester kjærlighetens budskap og kjærlighetens liv. For det er kun det som gjelder nå i hele universet. Jeg elsker dere, og er med dere i alle dager, i all evighet. Amen. Jeg er moder Maria, Jesus og Johannes mor, og deres mor. I kjærlighet. Amen. |